COP30
Parisavtalen
På overtid i 2015 kom partene til enighet om en internasjonal avtale med mål om å forhindre en oppvarming på over 2 °C og samtidig strebe etter å holde den globale oppvarmingen innenfor 1.5 °C; Parisavtalen. Mange mente at denne avtalen var det beste mulige utfallet gitt de politiske utfordringene som preget forhandlingene, mens andre var kritiske. I ettertid har flere artikler i avtalen vært svært omdiskuterte.
Det at Parisavtalen ble vedtatt ble sett på som en stor seier i seg selv. Det er den første globale klimaavtalen som er rettslig bindende for nesten alle verdens land. Parisavtalen tilsier at alle land skal utarbeide en nasjonal plan for hvordan de skal kutte klimagassutslipp, og rapportere på hvordan det går med utslippskuttene hvert femte år. Planen skal inneholde et mål for hvor mye landet skal kutte, og målet skal fornyes hvert femte år med et mer ambisiøst mål enn det forrige. Dessverre gjør vage uttrykk det vanskelig å tyde de konkrete forpliktelsene og konsekvensene av avtalen. Blant annet har det vært store uenigheter om man skal kreve utslippskutt fra alle land der noen må kutte mer enn andre, eller om man skal fortsette med en såkalt todeling, der kun industrialiserte land må forplikte seg til å kutte utslipp.
Nasjonalt bestemte bidrag
Under COP19 i Warszawa, ble partene enige om at Parisavtalen skal bygge på nasjonalt bestemte bidrag (NDCer) som skulle meldes inn før forhandlingene i Paris. Dette skulle gjøre det lettere å få alle med, ettersom hvert enkelt land selv får bestemme hvor mye de vil redusere sine utslipp med. Dette kom som et motsvar til tilnærminga i Kyoto-protokollen, der de totale utslippene i verden ble fordelt fra et topp-politisk nivå. Ulempen med NDC-systemet er at summen av de utslippsreduksjonene land påtar seg frivillig ikke er nok samlet sett til å unngå en global oppvarming som overstiger 1,5°C.
I 2025 skulle verdens land vise at de tar klimakrisen på alvor og legge fram nye og mer ambisiøse NDCer for 2035. Verken forhandlingene på COP29 eller mellomforhandlingene la det nødvendige grunnlaget for økte ambisjoner, og tilliten til Parisavtalens ambisjonsmekanisme er svært skjør. De nasjonale målene som har blitt meldt inn setter oss dessverre ikke på kurs mot å begrense oppvarmingen til 1,5°C. USA har meldt seg av dugnaden, flere G20-land henger etter (som EU og India), mens andre har meldt inn utilstrekkelige mål (som Australia og Kina).
Norges NDC
I 2025 meldte Norge inn sitt oppdaterte, nasjonale klimamål til FN. Norges NDC fram mot 2035 er å redusere klimagassutslipp med minst 70-75% sammenlikna med 1990-nivået.
1,5 eller 2°C
Global oppvarming og klimaendringer påvirker allerede mange menneskers livsgrunnlag. Klimaforhandlingene dreier seg om å begrense endringene og tilpasse seg dem. På COP16 i Cancun ble det vedtatt at den globale temperaturstigningen skal holdes under to grader for å forhindre de verste klimaendringene. Mange land og miljøorganisasjoner mener at temperaturstigningen må begrenses til 1,5°C fordi skadene ved en stigning på 2°C vil medføre større endringer enn hva man kan akseptere.
Tilpasningsfondet
Tilpasningsfondet (AF) ble opprettet i 2010 under Kyotoprotokollen men har senere blitt flyttet videre til å ligge under Parisavtalen. Fondet gir ut pengestøtte til mindre organisasjoner, land og lokalsamfunn for at de skal kunne tilpasse seg klimaendringene som allerede skjer, og som vil øke. Fondet er viktig for at mindre aktører skal kunne tilpasse seg det som skjer hos dem best – det er de lokale som best kjenner sine områder.
Vil du kjempe for en
en bærekraftig verden?
Mariboes gate 8, 0183 Oslo
Org.nr: 912 159 167
post@spireorg.no
Kontonr: 1506.48.89408