Fiskeoppdrett er en av Norges største næringer, og har gjort landet til en av verdens største sjømateksportører. Oppdrettsnæringa har store miljømessig konsekvenser for lokalt miljø, i tillegg til globale miljømessige konsekvenser koblet til ressursbruk i fiskefôret. Sjømatnæringen har mye makt, og arbeider hardt for å opprettholde næringsgrunnlaget og inntektsmulighetene for næringen. I tillegg er noen av Norges aller rikeste individer og familier knyttet til fiskeoppdrettsselskaper. 

Fôrstoffet til oppdrett er i dag basert på importert soya fra soyaproduksjonen med negative konsekvenser for både mennesker og miljø i produksjonslandene. Eksportrettet soyaproduksjon står i veien for å produsere mat til eget bruk. Det importeres også fiskeråstoff på småfisk fra land i det globale sør for å fôre oppdrettsfisk i Norge. Dette gjør dermed store innhogg i en viktig matressurs i landene det gjelder. Dette er ikke en bærekraftig modell for oppdrettsnæringa eller villfisk bestanden i andre land. Norge må drive en samstemt matsikkerhetspolitikk, hvor det vi gjør hjemme og ute i verden henger sammen. Da kan vi ikke ha en norsk lakseindustri som baserer seg på viktige matressurser for land med høy matusikkerhet. I praksis er dette å ta maten ut av hendene på de fattige, for å fôre fisk som går til en gruppe med mye sterkere kjøpekraft. 

Den lokale økologiske påvirkning fra oppdrett ved utslipp av næringssalter, biologisk materiale, og spesielt kobber må minimeres. Avfallet fører blant annet til algeoppblomstring, som hindrer oksygenopptak til livet i havet. Oppdrettsfisk som rømmer fra anlegg truer lokale genetiske tilpasninger, og bidrar til spredning av lus og parasitter mellom oppdrettsfisk og ville bestander. Næringen må ansvarliggjøres for å samle inn og håndtere utslippet av næringssalter, organisk materiale og rømt fisk fra oppdrettsanlegg. I tillegg bør det stilles spørsmål til helse og dyrevelferdshensyn i næringa. Det er store forekomster av både sykdom og fiskedød i merdene. Metoder for tiltak mot sykdom blant fisk i oppdrettsanlegg har ofte andre uforutsette eller uheldige effekter på dyr og miljø. Det finnes muligheter for forbedring av disse konsekvensene i utvikling av lukkede anlegg.

Det er viktig å utfordre maktstrukturene som har etablert seg rundt oppdrettsnæringen, fordi prioriteringene i stor grad er motivert av de store mulighetene for profitt og økonomisk vekst. Oppdrettsnæringen må bygge på lokal forankring slik at det bygger på det lokale kretsløpet og bidrar positivt til økosystemet og samfunnet det produseres i. Det trengs mer forskning både på produksjonsmetoder og på hvilke produkter som kan lages.