Vedtatt av Spires Årsmøte 27. april 2025.
Arbeidsprogrammet er politiske krav og tiltak Spire skal arbeide for å implementere for å nå våre strategiske mål for 2025-2030, og skape en bærekraftig og rettferdig verden. Arbeidsprogrammet gjelder til 2030, men vil bli revidert på Spires Årsmøtet i 2028.
1. En rettferdig og bærekraftig økonomi
1.1 Tiltak for vekstfri utvikling i Norge
1.2 Øke kunnskapen om alternative økonomiske modeller
1.3 Tiltak for en reell sirkulær økonomi
1.4 Stopp grønnvasking
1.5 En økonomi innenfor smultringen
2. Klimarettferdighet
2.1 Norge må ta ansvar for sine historiske utslipp
2.2 Stopp klimakolonialisme
2.3 Klimapolitikken må redusere sosiale forskjeller
2.4 Rettferdig bruk av energiressurser
2.5 Omstilling bort fra olje og gass
2.6 Ingen falske klimaløsninger
3. Stans naturkrisa
3.1 Sterkt vern av natur
3.2 God arealforvaltning
3.3 Solidarisk naturpolitikk
3.4 Forby uetisk og miljøskadelig gruvedrift
4. Et rettferdig og bærekraftig matsystem
4.1 Stans maktkonsentrasjon i matsystemet
4.2 Vri fokuset fra volum til god bruk av areal
4.3 Ta havet tilbake
4.4 Levende matjord
4.5 Gode arbeidsforhold for bonden
5. Demokratisk og rettferdig handelspolitikk
5.1 Handelspolitikken må være demokratisk
5.2 Matsuverenitet som handelspolitisk prinsipp
5.3 Oljefondet må investere etisk
5.4 Stans kapitalflukt
6. Rettferdig by- og distriktutvikling
6.1 Folk må få reell medvirkning
6.2 Rettferdige byer og distrikt
6.3 Bolig er en menneskerettighet, ikke en vare
7. En solidarisk utviklingspolitikk
7.1 Bistanden må dekoloniseres
7.2 Samstemt politikk for utvikling
7.3 Utviklingspolitikk må fokusere på marginaliserte grupper
7.4 Rettferdig finansiering
7.5 Støtte til småskala landbruk
7.6 Urban bistand
Dagens nyliberalistiske system fremmer rovdrift på knappe ressurser, utnytter folk og natur, reproduserer ulikhet og skaper store miljødødeleggelser. Vi trenger et nytt, rettferdig økonomisk system som setter mennesker og miljø i sentrum. Det finnes flere alternativer som utfordrer dagens økonomi, bl.a. feministisk økonomi, økologisk økonomi, smultringøkonomi eller vekstfri utvikling. Målet om en ny, rettferdig og bærekraftig økonomi er gjennomgående i all politikken til Spire.
1.1 Tiltak for vekstfri utvikling i Norge
Vekstfri utvikling, eller degrowth, utfordrer dagens vekstbaserte kapitalistiske system og fremmer sosial og økologisk rettferdighet globalt. Vekstfri utvikling setter mennesker og miljø i sentrum, og innebærer reduksjon i material- og energibruk i det globale nord, radikal omfordeling og fremmer verdier som solidaritet og demokrati framfor profitt. Vekstfri utvikling er ikke én løsning alene, men en bevegelse med flere tiltak som må bli til underveis.
1.2 Øke kunnskapen om alternative økonomiske modeller
Det er et stort behov for å omdefinere målet med økonomien og utfordre dominansen til økonomifagets mekaniske forståelse av samfunnet og tro på markedets effektivitet. Konvensjonelle økonomiske modeller legger til grunn at mennesket er styrt av økonomisk egeninteresse og fremmer også et unaturlig skille mellom økonomien og naturen. Det er behov for en ny økonomisk fortelling som ser mennesker og natur i sammenheng, er innenfor økologiske tålegrenser og reflekterer menneskets relasjonelle natur.
1.3 Tiltak for en reell sirkulær økonomi
Som et ledd for en mer bærekraftig og rettferdig økonomi, må vi drastisk redusere bruken av materielle ressurser og energi. Norge har noe av verdens høyeste ressursbruk, klimagassutslipp og konsum. En reell sirkulær økonomi er nødt til å primært forebygge og redusere forbruk, heller enn dagens fokus på vekst, eller “grønn vekst”, og økt verdiskapning gjennom økt resirkulering og gjenvinning. Slike narrativer kan stå i veien for en reell sirkulær økonomi og opprettholde dagens lineære økonomi, forkledd som sirkulær økonomi.
1.4 Stopp grønnvasking
Begreper som “bærekraftig utvikling” eller “sirkulær økonomi” misbrukes ofte for å forene fortsatt økonomisk vekst med miljøvern, istedenfor å gjennomføre helhetlige, rettferdige systemendringer. Det er en stor utfordring at slike begreper ofte brukes av ulike aktører, uten å definere hva det innebærer, og opererer som en grønn hvilepute som hindrer reelle tiltak.
1.5 En økonomi innenfor smultringen
Smultringøkonomien er en økonomisk modell som definerer målet til økonomien som å leve i en gyllen middelvei der alle menneskers behov er møtt uten at vi overgår jordas begrensninger. Smultringmodellen er også et verktøy for å forstå samspillet mellom ulike sosiale og økologiske systemer, og definere trygge, rettferdige rom for mennesker og miljø. Smultringøkonomi kritiserer vektsparadigmet, og fremmer en helhetlig samfunnsutvikling innenfor naturens tålegrense.
Klimakrisen er grunnleggende urettferdig. De rike landene og de store internasjonale selskapene i det globale nord har hovedansvaret for utslippene, men det er verdens fattigste og mest sårbare som rammes hardest. Samtidig ser vi at byrdene ved klimatiltak fordeles skjevt: De rikeste unngår ansvaret, mens kostnadene veltes over på andre. Dette er uakseptabelt og krever handling.
2.1 Norge må ta ansvar for sine historiske utslipp
Som en rik oljenasjon med høyt forbruk har Norge bidratt uforholdsmessig mye til klimaendringene. Vi må ta et større ansvar gjennom kraftige utslippskutt, rettferdig finansiering globalt. Vi må ta vårt historiske ansvar på en rettferdig måte, og ikke skyve kostnaden for omstillingen over på sårbare og marginaliserte grupper.
2.2 Stopp klimakolonialisme
Klimatiltak må ikke gå på bekostning av menneskerettigheter. I dag skjer det motsatte: Rettighetshavere og sårbare grupper mister ressurser og landområder uten reell medvirkning. Dette skjer både i Norge, hvor samiske områder beslaglegges for det grønne skiftet, og internasjonalt, hvor norske klimaprosjekter kan frata lokalsamfunn livsgrunnlaget sitt.
2.3 Klimapolitikken må redusere sosiale forskjeller
Dagens klimatiltak rammer skjevt. De med lavest inntekt får de største byrdene, mens de med høyest inntekt slipper unna. Den nasjonale klimapolitikken må bygge på sosial rettferdighet og sikre at de grunnleggende strukturene som skaper klimaendringer endres, i stedet for å velte ansvaret over på enkeltpersoner.
2.4 Rettferdig bruk av energiressurser
En bærekraftig energipolitikk krever at vi reduserer energiforbruket i det globale nord og faser ut fossil energi raskt. Energien vi produserer må brukes klokt, og ny fornybar energi må ikke komme på bekostning av urfolks rettigheter, sårbar natur, dyrbar jord eller lokaldemokrati.
2.5 Omstilling bort fra olje og gass
Norge er blant verdens største eksportører av olje og gass. En styrt, rettferdig omstilling bort fra fossil energi er vårt viktigste klimatiltak. Vi må sikre nye, trygge og bærekraftige arbeidsplasser.
2.6 Ingen falske klimaløsninger
Vi må adressere kjernedriverne til klimakrisa. Vi må ta problemet med roten. I dag ser vi at det er mange falske løsninger som vi ikke vet om vil fungere, binder opp ressurser, og som dreier fokuset bort fra klimarettferdige løsninger. Falske løsninger brukt som en unnskyldning og distraherer for reell handling.
Naturen raseres bit for bit og millioner av arter står i fare for å bli utryddet. For å stanse tapet av naturmangfold og sikre en levelig klode for alt liv på jorda, haster det å gjennomføre transformative endringer som tar tak i de underliggende drivere av naturtap. Naturkrisa og klimakrisa må løses i sammenheng.
3.1 Sterkt vern av natur
Det må iverksette omfattende og dyptgripende tiltak for å stanse naturkrisa. Alle ledd av forvaltningen har derfor en nøkkelrolle i å sikre at natur og menneskerettigheter settes først. Norge må følge opp målene i naturavtalen hjemme, og bidra til rettferdig vern.
3.2 God arealforvaltning
Presset på arealene er en av våre største miljøutfordringer. Gjennom bit-for-bit-nedbygging forsvinner norsk natur både i byer og i distriktet. Vi trenger en god og helhetlig arealforvaltning med naturens egenverdi til grunn.
3.3 Solidarisk naturpolitikk
I dag er det store utfordringer knyttet til gjennomføring av vern globalt. Den dominerende vestlige kunnskapen og nyliberalistiske modeller feiler ofte i møte med naturvern og ressursforvaltning. Naturpolitikk er tett knyttet til kontroll og rettigheter over landområder og ressurser, og det er ofte marginaliserte grupper som mister tilgang på egne ressurser. Norge må først og fremst være solidarisk og gjennomføre vern hjemme, og samtidig sikre at eksterne aktører ikke kaster ut og tjener på lokalbefolkning tap av ressurser.
3.4 Forby uetisk og miljøskadelig gruvedrift
Dagens gruvedrift er preget av kortsiktig utvinning på bekostning av miljø og lokalsamfunn. Dette fører til brudd på menneskerettigheter, irreversible naturødeleggelser og truede økosystemer. Det må stilles strenge krav til næringen som sikrer langsiktig etisk miljøforvaltning som ikke går på bekostning av menneskerettigheter.
Matproduksjon skal være i tråd med jordas bæreevne, og maten må fordeles rettferdig. Alle mennesker har rett til å ha sin matsikkerhet ivaretatt. For å sikre dette, er masuverinitet avgjørende. Vi må styrke folk, lokalsamfunn og land sin rett til å bestemme egen matpolitikk. Den må være fri for undertrykkelse og ulikhet, og slike tiltak må ikke gå utover den samme retten for andre. Norge må føre en solidarisk matpolitikk, og øke vår sjølforsyning for å unngå å beslaglegge andre lands ressurser.
4.1 Stans maktkonsentrasjon i matsystemet
Det globale matsystemet domineres av industrialisering, liberalisering og sentralisering, som styrker store selskapers makt og bidrar til vedvarende sult. Dette må endres.
4.2 Vri fokuset fra volum til god bruk av areal
Norsk landbrukspolitikk er for ensidig fokusert på effektivisering og volumproduksjon, noe som har ført til lav sjølforsyning, tap av biologisk mangfold og økonomiske utfordringer for bonden. Ved å øke arealbruken og redusere avhengigheten av innsatsfaktorer som kunstgjødsel og kraftfôr, kan vi sikre et mer bærekraftig matsystem. Derfor må vi fjerne effektiviseringskravene til jordbruket og sikre et støttesystem med utgangspunkt i god agronomisk praksis og bærekraftig bruk av areal.
4.3 Ta havet tilbake
Dagens havbruksmodell seg på at beslaglegging av områder i kyst og sjø, og oppdrettselskaper, store trålere, og privateide selskaper høster av fellesskapets ressursrente på bekostning av lokalsamfunnet og miljøet. Fiskerettighetene må tilbake til folket.
4.4 Levende matjord
En fruktbar jord er viktig for matproduksjon og klimastabilitet. Den huser mange av jordas økosystem, og er hjem til milliarder av mikroorganismer. Dagens jordbrukspraksis med monokultur, sprøytemidler, tunge landbruksmaskiner og kunstgjødsel utgjør en trussel for jordas fruktbarhet. Slike praksiser fører til erosjon, jordpakking og tap av fruktbarhet. Derfor jobber vi for et regenerativt landbruk med jordkvalitet i fokus.
4.5 Gode arbeidsforhold for bonden
Matproduksjon må skje i tråd med jordas bæreevne, og maten må fordeles rettferdig. Dette foregår best på en bærekraftig måte der bøndenes ønsker og behov settes i sentrum. Vi må sikre en tilfredsstillende og forutsigbar inntekt for bonden.
Vi mener dagens spilleregler i internasjonal handel er urettferdige og skaper miljøkrise og økt ulikhet. Handel skal være et virkemiddel for utvikling, sysselsetting og velferd, ikke et mål i seg selv.
5.1 Handelspolitikken må være demokratisk
Spire arbeider for å demokratisere internasjonale handelssprosser og stanse sentraliseringen av makt i handelssystemet. Dagens handelspolitikk formes av de som har mest rikdom, makt og økonomisk innflytelse. Handel og utenlandske investeringer kan medføre positiv utvikling i et land, men avhenger av at myndighetene har mulighet til å stille krav slik at investeringene kommer til å komme til gode uten negative konsekvenser for mennesker eller miljø.
5.2 Matsuverenitet som handelspolitisk prinsipp
Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet og risikerer en forverret sultkrise på den ene siden, mens andre lever i overflod. I dagens internasjonale handelssystem har land i det globale nord større mulighet til å beskytte egen matproduksjon gjennom importvern og toll, enn land i det globale sør. Det nåværende matsystemet blir styrt av kapital, agro-selskaper og rike lands interesser, støttet opp av WTO og urettferdige handelsavtaler. Spire mener at folk og land må ha rett til å drive en politikk som sikrer deres egen befolkning mat før de eksporterer maten, altså matsuverenitet.
5.3 Oljefondet må investere etisk
Statens pensjonsfond utland (SPU), også kjent som Oljefondet, er verdens største pensjonsfond. Gjennom oljefondets investeringer har Norge store muligheter til å snu internasjonale finansieringsstrømmer og påvirke tunge internasjonale aktører. Istedenfor investerer Oljefondet i landran og er Europas største investor i fossil energi og okkupasjonen av Palestina.
5.4 Stans kapitalflukt
Kapitalflukt bidrar til å opprettholde kolonialistiske strukturer mellom det globale nord og sør, samt reproduserer makt og rikdom hos internasjonale selskaper. Urettferdige finansielle strukturer og skatteparadis gjør det mulig for selskaper å flytte overskudd for å omgå sine skatteforpliktelser til samfunnet. Det finansielle hemmeligholdet de tilbyr, skjuler skatteunndragelser og annen kriminalitet. Vi trenger finansiell åpenhet, og rettferdig skattlegging av multinasjonale selskaper.
Dagens urbanisering fører til økt maktsentralisering, sosiale og økonomiske ulikheter, svekket demokrati og miljøskader. Spire jobber for en inkluderende utvikling der by og distrikt sees i sammenheng, og krever politikk som sikrer rettferdig og bærekraftig by- og distriktsutvikling.
6.1 Folk må få reell medvirkning
Dagens system gir en liten elite uforholdsmessig mye makt. Rettferdig maktfordeling, både lokalt og globalt, er avgjørende for en bærekraftig fremtid. Vi trenger reell medvirkning, spesielt for unge, lavinntektsgrupper, urfolk og minoriteter.
6.2 Rettferdige byer og distrikt
Byutvikling må dekke grunnleggende behov og sikre gode levekår. Dette innebærer at alle innbyggere sikres bolig, næringsrik mat, lett tilgang til natur, rent vann og gode sanitærforhold, helsetjenester, utdanning, kultur og kollektivtransport. Arbeide for at byene ikke blir et sted kun for rike. Alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn, skal kunne bo og oppholde seg i alle deler av byen. Vi ser et økende problem med korttidsleie til turister i Norge. Dette gjelder både i byer og tettsteder, og fører til å presse ut lokalbefolkningen mens leieprisene presses opp.
6.3 Bolig er en menneskerettighet, ikke en vare
Bolig er en grunnleggende rettighet, men økende urbanisering og spekulativ boligpolitikk gjør det vanskeligere å få et trygt sted å bo, både i Norge og globalt. Markedsorientert boligpolitikk og boligspekulasjon har bidratt til sterk boligprisvekst verden over, som gjør det vanskeligere å få seg et sted å bo. Ulikheten mellom de som eier og de som leier vokser, og leietakere har svake rettigheter.
For å endre de skjevhetene som er et resultat av globale fordelingsproblemer, trenger vi strukturelle endringer som gir alle like muligheter, forbyr utnyttelse eller undertrykking og prioriterer rettferdig fordeling, menneskerettigheter og et levelig miljø. Norsk bistand kan ikke brukes til å legitimere annen ødeleggende politikk Norge fører. Norske bistandsmidler må bidra til reell positiv utvikling og ikke ha som formål å tjene norske egeninteresser.
7.1 Bistanden må dekoloniseres
Dagens urettferdige maktstrukturer bygger på kolonialisme og ekstraktivisme der ressurser fra det globale sør utnyttes av det globale nord. Bistand har over tid bidratt til å opprettholde og reprodusere disse maktstrukturene som undertrykker, utnytter og strukturelt diskriminerer marginaliserte grupper og samfunn i det globale sør. Dekolonisering av bistand handler både om solidaritet, og å stanse dominansen til vestlige, kolonistiske ideologier.
7.2 Samstemt politikk for utvikling
Norges politikk er i dag svært preget av sektortenkning. I realiteten bidrar dette til at vi gir litt bistand med en hånd, samtidig som vi tar med den andre. Vi er nødt til å føre en samstemt og helhetlig politikk for utvikling. Det betyr at den norske politikken som føres på alle områder må være gjensidig forsterkende og ha en samlet positiv innvirkning for å nå en bærekraftig og rettferdig verden for alle.
7.3 Utviklingspolitikk må fokusere på marginaliserte grupper
Dagens utviklingspolitikk er preget av manglende fokus på marginaliserte grupper i alle utviklingsprosjekter. Marginaliserte grupper rammes hardest av kriser og urettferdighet grunnet gjennomgående strukturell diskriminering gjennom historien. Norge må, i samarbeid med lokale sivilsamfunn, alltid arbeide for at tiltak bidrar positivt for marginaliserte grupper og tar hensyn til interseksjonalitet.
7.4 Rettferdig finansiering
Norge, som en rik oljenasjon som har utnyttet det globale sør, har et historisk ansvar for internasjonal finansiering. Finansering må gjøres på en rettferdig måte som ikke bidrar til å reprodusere maktforskjeller og kolonialisme, eller bryter menneskerettigheter. Særlig viktig er det at finanseringen ikke bidrar til ytterligere gjeldskrise. I dag sitter flere land i det globale sør med store gjeldsbyrder som opprettholder skjeve maktstrukturer, og som hindrer investeringer i for eksempel utdanning, helse eller klimatilpasningstiltak.
7.5 Støtte til småskala landbruk
Mange av dem som sulter verden over er selv matprodusenter, og særlig unge og kvinner. Et helt sentralt tiltak for å bekjempe sult er derfor være å tilrettelegge for at småbønder har mulighet til å produsere nok mat for seg selv og sitt lokalsamfunn. Dette må hovedsakelig gjøres gjennom å kjempe for matsuverenitet, samtidig som det er nødvendig med økt støtte til småskala bønder.
7.6 Urban bistand
Dagens norske bistands- og utviklingspolitikk mangler fokus på både sosiale og miljømessige aspekter for folk som lever i og rundt urbane områder. Lokal kunnskap og løsninger kombinert med midler kanalisert fra grasrota og opp fungerer.
Kontonr: 1506.48.89408
Mariboes gate 8, 0183 Oslo
Org.nr: 912 159 167
