Alle levende organismer er bygget opp av DNA. Denne enkle molekylære strukturen som kun består av fire ulike nukleotider former alt levende og er definerende for hvem de er, både som art og på individnivå.

Innenfor biologifaget skjer det nå en teknologisk utvikling som åpner for uante muligheter både innenfor medisinsk forskning og naturforvaltning. En viktig del av dette er digitaliseringen av genetiske sekvenser. Dette innebærer at man undersøker arters arvemateriale, ser på hvordan deres DNA er bygget opp og deretter gjør denne informasjonen tilgjengelig digitalt. Dette gjør det enkelt for aktører over hele verden å bruke informasjonen, selv om de ikke har et eksemplar av arten tilgjengelig.

Digitale genetiske ressurser, også kjent som “digital sequencing information” eller “DSI”, må reguleres på en bærekraftig og rettferdig måte. Det blir allerede brukt over hele verden, og selv om det ofte omtales som en ressurs, er det ikke slik at den kommer alle til gode. I dag er det hovedsakelig de aktørene med størst akademisk og monetær kapital som tjener på digitale genetiske ressurser.

Når man skal studere levende organismer, for eksempel fordi man er interessert i å utvikle en vaksine, trenger man sjelden informasjon om hele DNAet. Ofte holder det å vite rekkefølgen på nukleotidene i den lille delen av DNAet som er viktig for eksempel for å utvikle resistens mot en sykdom. Dette kan gjøre det vanskelig å vite hvilket land de digitale genetiske ressursene er hentet fra, eller hvilken organisme de tilhører, fordi man som regel benytter seg av fragmenter og ikke av hele organismens arvemateriale. Private selskaper, for eksempel i legemiddelindustrien, kan slik ta patenter og tjene store summer på genetiske ressurser hentet fra natur i andre land, uten at de som selv bor i landet og som lever i naturen det er snakk om, får noe igjen for det. Det er ofte land i det globale sør som har det største biologiske mangfoldet, men det er sjeldent de som høster fordelene fra sin egen genetiske skattekiste. Dette er dypt urettferdig. 

Etter naturtoppmøtet i Cali i 2024 ble det vedtatt at det skulle opprettes et Cali- fond som en del av Naturavtalen. Dette fondet skal gå til bevaring av biologisk mangfold. Store aktører som får fordeler, enten direkte eller indirekte gjennom bruk av digitale genetiske ressurser, er nødt til å bidra inn i fondet. Det er vedtatt at de må betale en avgift på 1% av årlig profitt eller 0.1 prosent av total omsetning. Dette tilsvarer enorme summer internasjonalt, og det har potensialet til å bli et viktig middel i kampen mot naturkrisen som vi står overfor. 

Det er enkeltlandene i verden, deriblant Norges, ansvar å sørge for at selskapene betaler inn det de skal til fondet. For å holde selskapene ansvarlige er det viktig at kravene fra Naturavtalen implementeres i nasjonal politikk.