Norge har rike og stolte fisketradisjoner med flere mindre båter som er eid og drevet av lokalbefolkningen. I dag er slike tradisjoner truet av kommersielt industrifiske der trålere og konserner tar ut større verdier og andel av kvotene. I tillegg har kvotene blitt dyrere. Konsekvensen av dette er at det blir vanskelig for unge fiskere i distriktene å starte med og overta tradisjonelt kystfiske da dette ikke lengre er lønnsomt. Kystfiske og foredling av fisk er en viktig næring for kystsamfunn. 

Når det kommer til fiskingens påvirkning på naturen og bruk av ressurser er det forskjell mellom trålere og små båter. Trålere drar store nett bak seg, og har dermed mye større motstand som medfører fire ganger høyere utslipp per fangst sammenlignet med mindre båter som setter garn og liner. Nettene som dras langs bunn kan også skade livet på havbunnen. 

Trålere er en stor del av norsk fiskeri og har ført til tap av lokale verdier i kystsamfunn når norsk fisk blir sendt til Tyskland, Polen og Kina for filetering og prosessering. Dette er en mye lengre transport og derfor en stor kilde til unødvendig utslipp av klimagasser. Tradisjonelt fiske fra små båter har mindre bifangst og gir fisk av høyere kvalitet enn fiske fra tråler der fisken blir most i de store nettene som trålerne trekker bak seg. 

Det er flere hensyn å ta i forhold til natur og miljø i dagens fiskeindustri. Overfiske og bifangst er konsekvenser av en intensiv fiskeripolitikk som risikerer fiskebestanden globalt. Fossilt brennstoff til fiskeflåten og utstyr på havbunnen ødelegger habitatet til livet i havet og er utfordringer den fremtidige fiskeindustrien må møte. Ved å gå fra industriell fiske i norske og globale hav, til tradisjonelt småskala fiske, kan man redusere menneskelig påvirkning på det marine økosystemet. Friske hav og en rettferdig næring vil sørge for at vi kan fortsette å dra nytte av havets goder i fremtiden, i tillegg til at økosystemene tas vare på. 

Dette er fra mange politikere sin side en villet utvikling som dessverre fører til høye utslipp, mindre lokale verdiskapning og mindre rekruttering til tradisjonelt norsk kystfiske. Fiskekvotene skal tilhøre folket, ikke store selskaper. 

Andre ressurser fra havet som tang, tare og alger er en hurtig voksende industri. Det må legges til rette for at denne utviklingen skjer ved lokal forankring. Slik at det bygger på det lokale kretsløpet og bidrar til bærekraftig utvikling både når det kommer til økonomi, sosialt ved å bidra til lokalsamfunnet og miljømessige ved å bidra positivt til økosystemet det produseres i. Det trengs mer forskning både på produksjonsmåter og på hvilke produkter som kan lages. Produktene som lages kan brukes både til fôr og menneskemat. For å ta vare på næring, mennesker og natur, må vi se helhetlig på alle delene av økosystemet.