Mye av de urettferdighetene vi ser i dag er et resultat av de strukturer som ble etablert mellom land i verdenssystemet under kolonitiden. Kolonimaktene bygde opp økonomier gjennom brutal utnyttelse av råvarer og arbeidskraft fra koloniene. Selv om kolonitiden er over, har systemet som muliggjør at rike land og individer kan bli velstående på bekostning av land i det globale sør, fortsatt å eksistere.

Bistand er et viktig verktøy for å redusere global ulikhet, men den kan ikke erstatte nødvendige strukturelle endringer. Vi trenger en rettferdig global handelspolitikk, forbedrede globale skattesystemer som hindrer at land mister inntekter – for eksempel fra store multinasjonale selskaper som utnytter smutthull. Vi trenger også effektive tiltak for å håndtere den globale gjeldskrisen, som undergraver annen viktig utvikling. Klimakrisen rammer ofte de mest sårbare hardest, og forsterker ulikhetene som allerede eksisterer. Derfor er det avgjørende å finne rettferdige og bærekraftige løsninger, og rike land har et særlig ansvar i denne prosessen.

Skatt og global ulikhet 
Det pågår et globalt skatteran, der land taper enorme inntekter på grunn av skattetriksing, ofte utført av multinasjonale selskaper. Beregninger viser at verdens stater kan miste nærmere 5000 milliarder USD de kommende årene dersom det ikke iverksettes tiltak for å stoppe denne skattetriksingen. Dette rammer spesielt fattige land hardest. Skatteinntekter er avgjørende for både inntektsgenerering, omfordeling og demokratisk utvikling. For å bekjempe skattetriksing og den fattigdommen det medfører, har FN begynt arbeidet med å etablere en internasjonal skattekonvensjon.
​
Gjeld og global ulikhet 
Gjeld er et strukturelt problem som må adresseres for å bekjempe global ulikhet. Mange land i det globale sør står i dag overfor store gjeldskriser, noe som går på bekostning av andre viktige samfunnsformål og som undergraver videre utvikling. Det er regnet at hele 52, 6 % av budsjettinntektene i lavinntektsland går til gjeldsbetjening. Høy gjeld betyr mindre penger til grunnleggende offentlige tjenester og klimatiltak. En stor del av denne gjelden stammer fra  illegitim eller uansvarlig långivning. Samtidig tvinges mange land til å ta opp nye lån for å gjenoppbygge etter klimakatastrofe. 

På 2000-tallet var det en stor kampanje for å slette mye av denne gjelden, men koronakrisen og krigen i Ukraina har igjen ført mange land inn i gjeldskriser. Det er derfor behov for et system for rettferdig gjeldshåndtering og gjeldslette. I tillegg må klimafinansiering være gavebasert, og ikke komme i form av lån.

Klimafinansiering og global ulikhet 
Klimakrisen er en stor pådriver for global ulikhet, og rammer urettferdig. Lavinntektsland er 4,4 ganger mer utsatt for klimaendringene enn rike land, og kostnadene av klimaskadene er estimert til 38 000 milliarder USD hvert år. 

Norges rettferdige klimaansvar ligger på 65 – 74 milliarder kroner, men vi ligger langt unna å nå dette, og midlene til klimaansvar blir tatt fra annen viktig bistand til nødhjelp og utviklingsprosjekter. 

Ulikt utbytte av handel og handelsavtaler 
Handelsavtaler må ta hensyn til forskjeller mellom rike og fattige land, og bidra til at fattige land utvikler seg. Det er et globalt et ulikt utbytte av handelen, hvor rike land fremdeles, som en arv fra kolonitiden, drar utbytte av billig arbeidskraft og råvarer.  Internasjonale handelssystemer er med på å opprettholde og forsterke dette gjennom ikke å ta nok hensyn til interessene. Rike land stiller også sterkere i forhandlinger om regelverk for internasjonal handel, og kan da lettere fremme regler som gagner dem. I verdens handelsorganisasjon (WTO) skjer det stadig at rike land får gjennom politikk som ganger dem på bekostning av fattigere lands interesser. Kutt i bistand blir også brukt som pressmiddel. 

Videre lesning 
https://www.kirkensnodhjelp.no/sites/default/files/2024-10/Hvor%20ga%CC%8Ar%20pengene%3F.pdf
https://forumfor.no/assets/docs/norways-fair-share-2018_web.pdf
https://slettgjelda.no/gjeld-pa-1-2-3