Norge er en del av et internasjonalt handelssystem. Internasjonal skipstransport  står for ca. 90 % av den internasjonale transporten av varer. Denne avhengigheten kompliserer klimakostnadene når skip og fly er unntatt i Paris-avtalen fra 2015. Disse sektorene er dermed ikke forpliktet til å redusere sine utslipp.

Fortsetter sektorene å forbli uregulert, kommer utslippene til å utgjøre 40 % av verdens totale utslipp innen 2050. En slik økning vil ha store konsekvenser for miljøet, og klimaavtalen vil utfordres i sin helhet da det å oppnå togradersmålet vil kompliseres ytterligere.

Spires anbefalinger

1. Norge må arbeide for å internalisere kostnadene fra internasjonal transport, pålegge reduksjon av bruk av fossile energikilder, og fremme utviklingen av bærekraftige transportformer, slik at vi når målet om å holde global oppvarming under 2 °C – helst 1,5 °C. Det kan være nødvendig med offsetting av utslipp som ikke kan elimineres fullstendig, men dette må ikke være et hovedvirkemiddel.
2. Klimaavtalen fra Paris, og fremtidige avtaler, må inneholde krav om reduksjon av CO₂-utslipp fra internasjonal transport.
3. Alle land må få like forpliktelser. Dette er viktig fordi mange skipsselskap er registrert i utviklingsland. Reguleringen rundt reduksjon av klimagassutslipp fra skipsfart kan legges hos IMO, i tråd med Paris-avtalen.
4. Norge må jobbe for en internasjonal CO₂-avgift som internaliserer kostnader, enten ved å sette en avgift på drivstoff eller ved å sette en avgift på utslipp. En overnasjonal avtale om avgifter kan regulere utslipp ved at havnestater stiller krav til energibruk og utslipp hos fartøy, og at fartøy må vise dokumenter på betalte avgifter når de kommer til havn.
5. Myndighetene krever at selskaper må ha åpenhet om produksjonskjeden, slik at det er enklere for oss forbrukere å gjøre informerte valg når vi kjøper produkter, for å begrense vårt karbonavtrykk. Dette må også gjelde for produsenter og leverandører som handler med flere under- leverandører, slik at det sikres åpenhet i hele verdikjeden.
6. Myndighetene bør legge et rammeverk for selskaper slik at de må gjennomføre livssyklusanalyser av sine produkter for å finne løsninger med redusert CO₂-utslipp.
7. Land må ha politisk handlingsrom slik at et enkelt land kan stå for en større del av produksjonskjeden, hvis de ønsker det. Internasjonale handelsavtaler kan ikke hindre bruk av tiltak som kan fremme en aktiv næringspolitikk, som bruk av toll, teknologioverføring, subsidiering og støtte av lokale produsenter, og ytelseskrav mot utenlandske investorer om å bruke (en viss prosent) lokal arbeidskraft og lokale varer i produksjonen.